En generasjon som roper varsko – tør vi å høre etter?
En ny landsdekkende undersøkelse viser et tall som burde få alarmklokkene til å ringe i både regjeringskontorer, kommunestyrer og norske hjem: 85 prosent av unge mellom 18 og 30 år går inn i 2026 med bekymringer for fremtiden. Det er ikke småting de frykter – det er sin egen økonomi og sin egen psykiske helse. Dette er ikke bare et ungdomsproblem. Dette er et samfunnsproblem.
Tre av fem unge sier at de er bekymret for privatøkonomien sin, og to av fem kjenner uro for sin psykiske helse. Dette er ekstreme tall – og de står ikke alene. Tall fra NAV viser at psykiske lidelser nå er den vanligste årsaken til uførhet blant unge voksne. Hele 10,5 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år mottok uføretrygd i september 2025. Denne kurven peker i feil retning – og den peker bratt.
Det er lett å forstå hvorfor. De unge som nå trer inn i voksenlivet har allerede hatt en start preget av kriser: En pandemi som fratok dem studieliv, normalitet og sosial trygghet. En økonomisk tid der prisene løper foran lønningene, og hvor renter og levekostnader gjør livet trangere enn noen tidligere generasjon har opplevd på samme alder. Når vi legger på bekymringer om renter, strøm, boligmarked og et arbeidsliv som stiller stadig større krav, er det ikke rart at det butter. Dette er ikke svakhet. Dette er realitet.
Men det mest urovekkende er hvor alene mange unge står i dette. Ekspertene i undersøkelsen peker på at bekymringer ofte vokser når de bæres i stillhet. Når unge voksne nøler med å snakke om økonomisk stress og psykisk press, blir problemene større – og terskelen for å søke hjelp høyere. Slik bygger vi en generasjon der altfor mange føler at de mislykkes før de engang har begynt.
Samtidig sier undersøkelsen noe viktig om oss som samfunn: Bekymringene faller dramatisk med alderen. Blant nordmenn over 60 år er det hele 43 prosent som oppgir at de ikke bekymrer seg for noe i det hele tatt. Fremtidstroen øker altså med livserfaring, økonomisk stabilitet og nedbetalte lån – men det hjelper lite for dem som står i startgropa og føler at grunnmuren rakner før den er bygd.
Det burde føre til en større debatt: Hvorfor har vi akseptert at unge voksne er blitt en høyprisgutt for alle krisene Norge har vært gjennom de siste årene? Hvorfor er det de som må tåle mest endring, mest usikkerhet og mest risiko – samtidig som de har minst marginer?
Dette handler om mer enn økonomi. Det handler om fremtidens helse, arbeidskraft og trygghet. Det handler om å skape et samfunn der unge faktisk har råd til å ta utdanning, etablere seg, få barn, eie bolig og leve livene sine uten konstant uro for at alt kan kollapse.
Derfor må vi gjøre mer – ikke mindre – for den generasjonen som nå roper varsko. Vi må styrke tilbudene innen psykisk helse. Vi må sikre at unge får økonomisk rådgivning før problemene vokser. Vi må sørge for et boligmarked som ikke ekskluderer vanlige mennesker. Og vi må anerkjenne at unge menneskers bekymringer ikke er klaging – de er ærlige reaksjoner på en virkelighet vi voksne har ansvar for å forme.
2026 kan bli året der bekymringene snur. Ekspertene peker på utsikter til reallønnsvekst, lavere prisvekst og mulige rentekutt. Men hvis vi virkelig skal gi unge troen tilbake, må vi gjøre mer enn å vente på tall. Vi må lytte. Vi må handle. Og vi må gjøre det nå.
For når 85 prosent av en hel generasjon sier at de er urolige for sin egen fremtid – da er det ikke ungdommen det er noe galt med.
Da er det samfunnet.
