Når ble rapportering viktigere enn verdiskaping?
Illustrasjonsbilde
Norske politikere og byråkrater snakker stadig om behovet for flere arbeidsplasser, økt produktivitet og sterkere konkurransekraft. Samtidig innføres det regelverk som gjør det stadig vanskeligere å drive nettopp de små og mellomstore bedriftene som utgjør ryggraden i norsk næringsliv.
Forrige uke besøkte jeg en lokal vaktmesterbedrift. Ikke en stor konsernaktør med egen juridisk avdeling og bærekraftsteam, men en vanlig norsk bedrift som lever av å levere tjenester til kunder i sitt nærmiljø. Beskjeden var enkel: Nå må de ansette en person kun for å håndtere rapportering og dokumentasjon.
Ikke for å utføre oppdrag. Ikke for å skape nye inntekter. Ikke for å betjene flere kunder.
Kun for å tilfredsstille stadig flere krav fra myndigheter og regelverk.
Dette er ikke et enkelttilfelle.
Gang på gang møter jeg bedriftseiere som forteller det samme. Stadig mer tid går med til skjemaer, dokumentasjon, sertifiseringer, rapportering og kontrollsystemer. For store selskaper er dette håndterbart. De kan bygge opp egne administrative avdelinger. For små bedrifter kan én ekstra administrativ stilling utgjøre ti eller tjue prosent av arbeidsstokken.
Når politikere og EU-tilhengere forteller oss at slike krav skaper arbeidsplasser, burde de kanskje stoppe opp og spørre seg hvilken type arbeidsplasser de faktisk snakker om.
Er det virkelig et tegn på suksess at håndverkeren må ansette en rapporteringsmedarbeider fremfor en ny fagarbeider?
Er det slik vi skal styrke norsk verdiskaping?
Samtidig får kommuner og fylkeskommuner stadig nye krav tredd ned over hodet. Mange av disse kommer som følge av EØS-regelverk og nasjonale implementeringer. Kravene er ofte godt ment, men de er sjelden gratis.
Et tydelig eksempel er kollektivtransporten. Fylkene blir pålagt omfattende elektrifisering av bussparken. Elbusser er betydelig dyrere å anskaffe enn tradisjonelle alternativer. Det følger imidlertid ikke nødvendigvis tilsvarende finansiering med kravene.
Konsekvensen blir færre avganger, dårligere rutetilbud og tøffere prioriteringer.
Innbyggerne merker ikke hvor mange klima- og bærekraftsplaner som er vedtatt. De merker at bussen går sjeldnere.
På samme måte opplever kommunene høyere renter, strengere krav og stadig dyrere investeringer. Likevel blir forklaringen ofte at problemet skyldes en aldrende befolkning.
Ja, Norge står foran demografiske utfordringer. Men mange kommuner sliter allerede i dag, lenge før den største eldrebølgen har slått inn. De mangler penger til å bygge sykehjem, vedlikeholde infrastruktur og opprettholde tjenestetilbudet.
Dette skyldes ikke først og fremst mangel på behov.
Det skyldes mangel på økonomisk handlingsrom.
Forsvarerne av dagens system svarer gjerne med at EØS gir markedsadgang og arbeidsplasser. Men svært mange av bedriftene som bærer kostnadene, eksporterer ikke en eneste vare til EU. De driver lokalt. De bygger hus, vedlikeholder bygg, frakter varer eller leverer tjenester til norske kunder.
For dem fremstår gevinsten fjern, mens kostnadene er svært konkrete.
Debatten om EØS handler derfor ikke bare om handel. Den handler om hvem som bærer byrdene, og hvem som får gevinstene.
Når stadig flere småbedrifter opplever at rapportering blir viktigere enn verdiskaping, når kommuner må kutte tjenester for å oppfylle nye krav, og når fylker må redusere tilbud til innbyggerne for å finansiere pålegg uten tilstrekkelig kompensasjon, da må vi våge å stille spørsmålet:
Har vi skapt et system som tjener folk og næringsliv, eller et system som først og fremst tjener seg selv?
Et samfunn blir ikke rikere av at stadig flere mennesker flytter fra verdiskaping til papirarbeid.
Et samfunn blir rikere når mennesker får bruke tid og ressurser på å skape, bygge, reparere, utvikle og produsere.
Det er på tide at norske myndigheter begynner å huske forskjellen.
Skrevet av redaktør og politiker Roger Larsen
